1

Veien

http://weheartit.com/entry/7502546

Jeg har hatt vinterferie den uka som var, og det har vært skikkelig deilig å koble helt av. Så deilig at kroppen min vil slappe enda mer av, så den sendte seg selv inn i influensaland. Ikke kult å være syk når man har ferie og egentlig skal være ute og gå på ski, men men. Det har jo ikke vært så fint vær denne uka uansett.

Selv om jeg har vært (og fortsatt er en smule) syk, så måtte jeg ut en tur i dag. Fem dager i strekk inne kan få hvem som helst til å gå på veggen.. Jeg gikk ikke så veldig langt, bare opp noen bakker og ned noen bakker (er ikke så mange andre muligheter når man bor i en skråning). På vei ned en bakke la jeg merke til masse fotspor i snøen foran meg. I går og i natt har det snødd ganske masse, og det har kommet masse fin nysnø. Alle fotsporene fikk meg til å tenke.

Den siste uka har nemlig vært litt tøff. Det er ikke alltid like lett å følge det som står i Bibelen og leve slik en burde. Det er et nederlag når man ikke klarer det, og det er rimelig fælt å føle seg dømt og syndig selv om man vet at man egentlig er tilgitt. Fornuft og følelser henger ikke alltid sammen. Uansett, da jeg så de fotsporene foran meg på veien, dukket det frem en tanke i huet mitt: Det er noen som har gått veien før meg! Det er noen som har slitt med det samme som meg, som har følt det samme som meg. Og disse noen, det er kanhende folk jeg ser opp til, folk som jeg ikke kan tro at har noen synd, folk jeg tenker «hvis jeg bare var som dem..». Men de er mennesker de også. De har slitt de også. Og likevel klarer de å gi så mye til andre fordi de lever tett på Gud. Det gir meg litt mot, litt sjøltillit, da kjenner jeg at selv med mine feil og mangler så kan faktisk Gud bruke meg til noe også.

Også kan vi jo ikke komme utenom: Det er en som har gått veien som menneske, som har blitt frista og møtt prøvelser og har hatt det kjipt. Og Han vil alltid være der og dytte meg i ryggen og hviske meg i øret at han har troa på meg.

Kommentarer er skrudd av for Stort og smått om litt av hvert

Stort og smått om litt av hvert

http://weheartit.com/entry/5729046

Etter gjentatte klager på at bloggen aldri oppdateres, må jeg føye meg og skrive litt igjen..

Det har skjedd mye siden sist jeg skrev, but the again, jeg har en travel hverdag. Julefeiringa var fin. På julaften brøyt jeg med tradisjonen og stakk til Oslo tidlig om morgenen for å synge på Lovisenberg sammen med Singers. Det var fint. Jeg fikk ikke sett «Tre nøtter til Askepott», men det gjorde ikke så mye.. Før jeg dro hjem var jeg en tur hos svigers og spiste julelunsj. Koselig! Jeg liker de menneskene. Julaften var egentlig en veldig rolig kveld, vi var kun syv stykker. Jeg liker jo selvsagt å ha storfamilien på besøk og sånn, men det var herlig å være få for en gangs skyld. I nyttårshelga var jeg på Jønnbu i Telemark på leir for Kristenrussen. Utrolig bra! Masse flotte mennesker, herlige ledere, og veldig gode seminarer. Det å være i lovsangsteam var en ny, spennende og veldig givende opplevelse. Klart, det var litt skummelt med en gang, men for meg ble det etterhvert en bekreftelse på at jeg får til noe, og at Gud kan bruke meg til å nå ut til andre mennesker. Stort!

Første helga i det nye året tilbrakte jeg i Hemsedal med Teen Church fra Filadelfia. Det var på mange måter en spesiell helg. Jeg forstår mer og mer at Gud prøver å fortelle meg hva Han syns om meg og hva Han har tenkt for meg. Jeg blir ganske overvelda over at Han vil ha meg SOM JEG ER! Jeg har alltid strevd så sinnsykt etter å være noe mer enn meg selv, strevd for å være perfekt, få til ting perfekt. Spesielt med tanke på sangen min. Jeg er en perfeksjonist – hvis ikke ting er perfekt, så kan det like gjerne være det samme. Den helga i Hemsedal viste meg litt mer av hvem jeg er i Guds øyne. Jeg fikk se hvor mye Han elsker meg og hvor mye Han fryder seg over meg, og hvor mye Han ønsker å være sammen med meg. Så slitsomt det må være å være Gud noen ganger, når det eneste Han vil er å hjelpe meg og vise meg kjærlighet, også lar jeg Han ikke få lov, fordi jeg skal klare alt sjøl og i egen kraft…

Jeg er mye sliten for tida. Mer enn jeg liker. Jeg sover for lite, og jeg klarer ikke å legge meg tidligere samme hvor hardt jeg prøver! Jeg får vel trøste meg med at det kun er fem måneder igjen, så er jeg ferdig med å stå opp halv seks hver morgen. Det blir skummelt da, å avslutte videregående. Hele det trygge, kjente systemet tar plutselig slutt! Neste år er skummelt og spennende.  Mest skummelt egentlig, fordi jeg veit ikke enda om jeg har kommet inn i Ålesund på DTSen. Det er det eneste jeg vil, og jeg har ingen backup-plan. Så hvis jeg ikke kommer inn, så sliter jeg. Orker ikke å sitte på RingBlad i et år før jeg begynner med studiene, og det er ingen andre folkehøgskoler som virker så fristende.. Jeg har bare lyst til å reise til Ålesund.

Dette ble et særdeles rotete og kort innlegg merker jeg, og innholdet er vel så som så. Men men, nå kan de klagende røster være stille for en stund..

Fred!

Kommentarer er skrudd av for Trøtt

Trøtt

http://weheartit.com/entry/88820

Okei. Nå er det sånn nedeperiode igjen. Det vil si, det er jo begrensa hvor nede man egentlig kan være når man har en überherlig kjæreste, men jo. Det er nedeperiode likevel. Nummer en så har jeg ikke sovet skikkelig på veldig veldig mange uker. Det er jo i grunn min egen feil. Nummer to er det flere måneder siden jeg trente skikkelig sist. Det er også min egen feil. Nummer tre så spiser skolen opp livet mitt, det er SJU dager til juleferie og likevel føler jeg at jeg sitter med arbeid til halsen, og det er slitsomt og frustrerende og jeg får lyst til å dunke hodet hardt i veggen mange ganger, men jeg tviler på at det hjelper så mye på hodepinen. Nummer fire begrenser skolen og jobben mulighetene mine til å gjøre som jeg vil og bli med på ting eller treffe venner jeg ikke har sett på lenge, men jeg kan liksom ikke gjøre så masse med det, ettersom skolen er obligatorisk og jeg virkelig VIRKELIG trenger pengene fra jobben. Nummer fem er noe av det vondeste, nemlig den angsten som har sneket seg innpå i det siste, som forteller meg at nå mister jeg for alvor de «gamle» vennene mine. Sannsynligvis totalt urasjonelt, men hvem har sagt at angst er rasjonelt? Nummer seks så foregår det så mange tanker inni huet mitt samtidig som de fem tingene nevnt over, tanker som gjør meg sliten. Jeg orker ikke mer nå jeg. Rett og slett.

1

Savn

Noen dager savner jeg vennene mine så det gjør vondt i hele meg. I dag er en sånn dag, og i akkurat i dag savner jeg:

http://laafatlife.files.wordpress.com/2009/11/friendship_star_by_roseonthegrey.jpg

Ser dere altfor sjeldent!! <33

(Alle bilder er hentet fra facebook..)                                                           

1

Gledesutbrudd – jeg liker:

http://illwrite.files.wordpress.com/2010/01/kissing-in-snow.jpg

– vaniljete i glasskopper
– utradisjonelle kafeer med peis, lenestoler, svære bokhyller og spesielle speil på doene
– følelsen av vintervinden og så varmen når man kommer inn i huset igjen
– når snøfnuggene er slik at jeg kan se selve snøkrystallen
– Kings of Convenience og Norah Jones
– snøballkrig i parken med kjæresten min
– å bli holdt så hardt fast at man nesten mister pusten
– blå neglelakk
– stjerner og måne kl. 06.30 om morgenen

Verden er fiiiiin! :3